Jeg kommer alltid tilbake!

Synger Kaptein Sabeltann - og vår tapre skipper Andersen, som her er tilbake med årets første Captains Corner

En klubb i utvikling

Javel kjære fotballvenner, da var det oss igjen da. La meg begynne årets sesong med en innrømmelse: I min siste CC i fjor takket jeg for meg. Det var, om ikke løgn, så en sannhet med modifikasjoner. Jeg var på det tidspunkt langt inne i tenkeboksen – jeg visste rett og slett ikke om jeg skulle ta et år til. Men på vei hjem fra siste kamp mot Åmdal så slo det meg: jeg elsker jo å spille fotball, og slutter jeg nå så kommer jeg til å angre til evig tid. Så da ble det et år til gitt.

La det være sagt med en gang: Det er ikke helt smertefritt å skulle restituere en snart 40 år gammel kropp etter en trening. Det er nærmest latterlig å se meg forsøke å henge med unggutta når vi kjører «doggis» på trening; Det er som å se Hurtigruten snu inni Geirangerfjorden. Toppfarta er nok heller ikke helt der den en gang var. For å si det mildt. Men på den annen side, når man blir eldre utvikler man selvinnsikten. Og man blir kanskje litt smartere, og flinkere til å spille på det man er god på. Jeg er ikke skipper på skuta til Pickard fordi jeg er rask, jeg er det fordi jeg dirigerer, er rutinert, og forhåpentligvis samlende blant en gjeng unge menn. Og kanskje litt fordi jeg alltid forsøker å gi 100% når jeg har på meg den gule trøya.

I går spilte vi kamp mot Ravn. Den vant vi greit på en latterlig dårlig dag. Men det jeg snakker om ovenfor ble kanskje eksemplifisert i nettopp denne kampen. Jeg spilte sammen med Adrian Sperre i midtforsvaret. Et kjempetalent på stopperplass. Adrian er 16 år. Snittalderen i midtforsvaret var 28. Det er jo nesten grotesk. Den ene stopperen vokste opp med Pompel og Pilt, Labbetuss og Portveien 2. Han andre ble født til Instagram, Snapchat og Iphone 2. Nå har han sikkert Iphone 12.

Jeg bryr meg katta om hvilken telefon Adrian har. Det jeg bryr meg om er utviklingen hans. Dette handler nemlig overhodet ikke om meg. Hvis Adrian blir en bedre fotballspiller ved at jeg dirigerer og hjelper ham i løpet av en kamp så føler jeg at jeg bidrar. Bidrar til hans spesifikke utvikling, men enda viktigere: Bidrar til at Ellingsøy bygger et slagkraftig A-lag på både kort og lang sikt. Og da er det lettere for gamlefar å leve med blåtær, stiv korsrygg og vonde legger. Det er rett og slett verdt det!

For det er dette det handler om: Vi har en gruppe mennesker som har bestemt seg for å ta Ellingsøy opp et hakk. Dette er en forlengelse av det glitrende arbeidet som er lagt ned i Yngres avdeling de siste årene. For hvis du ikke har fått med deg at Ellingsøy har et unormalt stort antall unge talenter, ja da bør du ta deg en tur på Nes en tilfeldig onsdagskveld og se hva som foregår. Men vi må ikke glemme at disse skal ha en arena når de bikker 16. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg håper noen av dem er gode nok til å forlate klubben og prøve seg lenger oppe i divisjonene. Men vi må ha et tilbud til alle, både på Junior og på A-lag. Et tilbud som frister!

Derfor er det deilig å se at det lyser en aura av engasjement og vilje i Seniorgruppen i Ellingsøy i år. Vi har styrket organisasjonen videre fra i fjor, vi har fått en glød inn i ledelsen, og vi har klart å beholde de fleste som var med i fjor. A-lagsspillerne har blitt ett år eldre, noe som er positivt for de fleste av dem. Kremt.. Og jeg tør allerede nå garantere at vi har et bedre lag i år enn i fjor. Med bortimot de samme spillerne.

Jeg tror med andre ord vi er på rett vei. Ambisjonene for sesongen og hva vi har drevet med til nå i år – se det skal jeg skrive litt om neste gang. Men jeg vil allerede nå be deg sette av 13 April klokken 18:30. Da kommer Vigra på besøk. Vårt hårete mål er at vi da skal klare å samle 300 mennesker på Nes Stadion. Det blir et godt gammeldags nabooppgjør; ett av mange i årets sesong.

Det er bare å glede seg!

Men først: God påske!

Tor Erik