Valgfrihet i en tøff tid

Tor Erik har skrevet en flott artikkel med gode refleksjoner og tanker om samfunnet og lokalidretten EIL, les den her.

Hei alle fotballvenner på Ellingsøy!

Det er merkelige tider. Vanskelige, utfordrende og tøffe tider. Sett inn det negativt ladede adjektivet du vil; det passer sånn noenlunde uansett hva du velger. Dessverre så er det som har skjedd i Norge og verden ellers, så omfattende at det har gått hardt ut over det meste. Og de fleste. Handel har opphørt, turisme er et ikke-ord, og hvor enn i vårt fagre land man befinner seg så er mennesker permitterte. Gode, sterke, flotte arbeidsfolk, kontorarbeidere, butikkmedarbeidere; alle bransjer har fått juling.

De seks-syv siste ukene vi har vært gjennom er av typen som vi kommer til å fortelle om til barnebarna våre når den tid kommer. Det er dessverre ikke over enda, men man ser et lite lys langt der fremme i tunnelen. Heldigvis.

Midt oppe i en sånn situasjon så er det lett å avskrive idretten som viktig. Det snakkes mye om at toppfotballen må få begynne snart; ellers går klubbene ad undas. Det snakkes om tomme tribuner, tv-rettigheter, sponsoravtaler, og permitterte spillere. Det er vesentlig mindre snakk om oss ute på bøgda, og hva vi tilfører samfunnet og nærmiljøet vårt.

Men la det være hevet over enhver tvil: Breddeidrettens posisjon kan ikke og må ikke undervurderes. Jeg har ikke kompetanse til å rote meg inn i drøye påstander om hverken psykisk helse, mestringsfølelse eller ensomhet. Men at idretten, og i vårt tilfelle fotballen, er viktig for barn og unge – det må ingen der ute tvile på. Jeg er så heldig å få være involvert i mange av lagene i klubben vår. Og jeg ser det. Jeg ser barn og ungdom som kommer på trening litt sånn tilbakeholdne og mutte, og når de drar hjem etter endt økt så babler og fleiper de som om noen har puttet penger på dem. Endringen i humør og kroppsholdning er enorm i løpet av en 90 minutters samling med venner og medspillere. Jeg spiller kompetansekortet tidlig, og overlater til rette instanser å sette et navn på en slik humørendring.

Vi har gjenåpnet stadion for organisert aktivitet. Treningene er annerledes enn før; det er for eksempel ikke lov å spille «skikkelig» fotball. Selve indrefileten i måltidet for en 13-14 åring er jo de siste 30-40 minuttene av treningen. Da er det fritt spill. 5 mot 5. 7 mot 7. Feige lag; fine mål. En målgivende som man kan ta med hjem under dyna og drømme om. Niks. Ikke nå. Det får bli når Bent og Erna gir grønt lys. Men de kommer likevel. De kommer faktisk mer nå enn før.

Jeg ser at treningsoppmøtet i klubben vår har økt etter gjenåpningen. Det får du meg ikke på tørre møkka til å tro at er tilfeldig. Selvsagt er der et element av at det kribler enda mer når man har vært avstengt i 4-5 uker. Fair enough. Men jeg velger å skrive det på kontoen for behov for sosial omgang. Husk på hvordan alle disse barna og ungdommene tilbringer skoledagen. Husk hvordan veldig mange av dem tilbringer ettermiddagen og kvelden. Hjemme. Alene. Lenge. Alt for lenge.

De trenger noen å være sammen med. De trenger oss. De trenger treneren sin som jobber fryktelig mye mer enn før for å organisere corona-treninger med mange nok stasjoner, god nok avstand, og nok voksne hjelpere. De trenger laglederne som ordner vaskeliste for alt utstyret som skal corona-renses. De trenger simpelthen et sted å være når alt annet er svarte natta. Og vi er her; vi har faktisk vært her fra det sekund NFF sa vi fikk lov. Vi har personer som jobbet mye gratis før; nå jobber de veldig mye mer. Gratis. Med glede. Med et smil om munnen; for at gutter og jenter skal få utløp for oppspart energi.

Men like fullt: Samfunnet er i krise, og menneskers privatøkonomi er rammet. Økonomien i klubben vår er også fryktelig hardt rammet, men vi skal komme oss gjennom dette sammen. Fotballspill i EIL er, og skal for alltid være, et lavterskeltilbud. Ingen skal sitte hjemme fordi mamma og pappa ikke har råd. Vi er stolte av å være en av de rimeligste klubbene på Sunnmøre, og nå tilpasser vi oss videre henimot samfunnssituasjonen. Vi sender i disse dager ut faktura for treningsavgift for de lag som har gjenopptatt aktivitet. Vi har rett og slett ikke noe valg; vi har holdt igjen så lenge vi kunne. Men vi gjør det i år med en vri: Dere får valget mellom to beløp. Det ene beløpet er standard treningsavgift for ditt barns aldersklasse. Det andre beløpet er rabattert, la oss kalle det «Vi i EIL har forståelse for at det er en uggen sitasjon for veldig mange» beløpet. Vi gjør dette fordi vi ikke vil miste noen. Alle som vil spille fotball skal få spille fotball. Det er uomtvistelig.

Klubben har selvsagt lyst at du skal betale det opprinnelige beløpet, men er det utfordring i forhold til jobbsituasjon eller hva det måtte være så betaler du det andre beløpet med god samvittighet. Om der simpelthen ikke er rom for å se på denne fakturaen nå, så tar du kontakt med [email protected] så finner vi en løsning sammen.

EIL skal være der for alle på øya til evig tid. Vi skal komme oss gjennom denne krisen sammen med våre medlemmer, våre frivillige og våre fantastiske samarbeidspartnere. Vi gleder oss noe helt enormt til vi igjen får se den oppvoksende generasjon igjen ikle seg gult og blått, og i mellomtiden så tar vi av oss hatt, lue og tupe for de som nå står på ekstra i helsevesen og andre steder for å få landet vårt under kontroll; og vi takker dem hjerteligst for den enorme jobben de gjør.

Og vi takker alle dere der ute som hjelper oss etter egen evne nå i denne høyst spesielle tiden.

Fotballhilsen

Tor Erik