Årets siste hjemmekamp på Nes i kveld!

Kaptein Andersen sin årlige "nå legger jeg opp" serveres sammen med en rekke grunner til hvorfor nettopp du bør komme på Nes i kveld.

Rykke ned og pusse opp? Glem det!

Nå sitter gamle Andersen her med lommetørkleet klart, klump i halsen og et følelsesregister like splittet som en koalisjonsregjering før fremleggelsen av statsbudsjettet. Det er ikke over før den feite dama synger; vel nå står hun der med mikrofonen i hånda og tar vel helt av i det jeg ankommer Stadion i 18-tiden i kveld. For nå er det ugjenkallelig slutt. Jeg har 90 minutter pluss tillegg igjen på vår kjære hjemmebane.

Nå skal jeg bruke tiden min på meg selv. Og på familien min. Og i tilfelle Roger har Facebook: På jobb. De som vet hvor jeg bor smiler sikkert hver gang de kjører forbi og ser den halvfulle bosscontaineren oppe ved veien. «Det går sakte med han Andersen ja» tenker du sikkert. Og ja, det gjør det. For når jeg ikke er på jobb så er jeg på Nes. Det oppussingsprosjektet jeg startet i kjelleren min må ferdigstilles, og den jobben gjenopptas ved sesongslutt. Ikke før. Jeg orker ikke. Og når vi skriver 2017 så akter jeg å gjøre det jeg kan for at sønnen min og hans lagkamerater skal ha en så god treningshverdag som mulig, sammen med de andre foreldrene rundt det laget der. Og DET gleder jeg meg veldig til!

Men jo, jeg må innrømme at det er trist at teppet nå går ned. Jeg har hatt det helt fantastisk sammen med unggutta på A-laget i bortimot 3 år nå. Og det å få jobbe sammen med min gode venn Øyvind har vært en ære og en glede. Men det som kanskje er enda tristere er at vi har rota det noe så inn i helsike til at jeg ikke får kost meg i min siste kamp. Det blir liksom ikke en luskerunde baki forsvaret der i kveld, der man kan stå og nyte at ungdommen er mer enn klar til å ta over. For nå snakker vi alle mann på dekk, full utrykning og unntakstilstand. Det er snakk om å holde skuta flytende. Og alle andre klisjeer man har brukt opp igjennom årene om et lag i ferd med å rykke ned.

Vi har rota bort poeng slik en full sjømann håndterer pengene sine ved landlov i Brasil. Vi har i hele høst reist Sunnmøre rundt med en plass mellom 16 og 18 mer eller mindre kampklare gutter og menn, og vi har tidvis blitt pissa på. Det som gjerne skjer i en tegneserieklubb har skjedd hos oss og: Man er så mange på trening i januar at man vurderer om man må kutte ned på troppen. Da kommer alt fra folk med to venstrebein og kneleddet pekende feil vei til de med ekstraordinære fotballferdigheter. Så begynner frafallet sakte men sikkert i mars. I april har du gått fra 30 til 22. Så kommer sommeren, og 5-6 stykker til forsvinner på skole (og ære være dem for det!!) og når du da er litt i gang med høstsesongen så stikker keeperen din til Romsdalen på jobb, låret til midtbanegeneralen din revner og spissen din knekker hånda i en blanding av frustrasjon og idioti.

Så da sitter du der da. På ferga til Volda med fire passasjerer som fortsatt er klissvåte bak ørene. I bilen foran sitter det to med lyskestrekk og en med angina. Og i bilen bak er det astma, skiveutglidning og sceneskrekk som er melodien. På forrige ferge satt en ung mann som skal få debuten sin sammen med pappaen sin, lykkelig uvitende om at han ikke får de siste koselige 15, men må starte fordi vi ikke har flere spillere i hans posisjon. Og med dette skal man altså som trener og skipper forsøke, i samråd med Pickardinho, å ta rotta på hjemmelaget.

Nå høres det ut som jeg ikke setter pris på våre unge menn. Ingenting kunne vært lenger unna sannheten! Det som er frustrasjonen er at man av og til må benytte disse unge lovende i posisjoner der de ikke har kamptrening fra før, og at man til og med må tvinge dem gjennom en hel kamp selv om de spilte 90 minutter for juniorlaget dagen før. Så hvis du kombinerer det største mannefallet siden rottene kom i land i Bjørgvin i 1349 med udyktighet i noen kamper, direkte uflaks i andre, og en og annen «brainfart» i et par spesifikke kamper så har du fasit i hånda. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Tabellen lyver aldri.

Og hva gjør man da? Jo man skjerper seg. Og om man ikke har tenkt tanken før så er det kanskje på tide nå: Det er i kveld man må skjerpe seg. Det er i kveld Protestspesialistene fra Vanylven ankommer Nes. De kommer med et meget realistisk ønske om å bli kretsmester, et ønske som helt sikkert gir dem motivasjon til å kjøre på. Ellingsøy i nest siste kamp? Haha det må jo være lett? Glem det bønder! I kveld skal dere jaggu få kjempe for poengene. Det går mot høst, og det skulle ikke forundre meg om dommeren kommer til å bidra med høstfargene mellom sju og ni i kveld.

Det er mulig det er siste gang. Men vær 100% sikker på en ting: Når jeg spaserer ut på banen klokken 18:55 i kveld med øyas beste menn bak meg så gjør jeg det med hjertet utenpå klubbemblemet som alltid. Kamp er kamp. Uansett.

Vi høres neste uke, det er nemlig en bortekamp som skal omtales også.

Og hvem vet – kanskje vi sees?;)

Tor Erik