Fyll stadion!

Onsdag 19.00 er siste A-kamp for sesongen. Det er siste hjemmekamp for kaptein Andersen. Det er kampen der EIL langt på vei kan sikre ny plass i 5. divisjon - og vi kjører en Henrik Hoff variant i døra!

Det er høst. Nå gulner fjellsidene på Ellingsøya i takt med at det blir tidligere mørkt. Det er tid for å montere lykt på sykkelen til jentungen, og man må nok en gang ned i kjelleren eller opp på loftet for å lete frem refleksvester, huer og fleecejakker. Det føles som våren var i forrige uke, kanskje fordi vi egentlig aldri fikk noen skikkelig sommer i år. Men dette er jo prisen man betaler for å bo her oppe; sidelengs regn og mørke morgener fra oktober til mars. Det er hva vi investerer for å kunne bo i det som likevel må være verdens vakreste omgivelser. Når man sitter og ser utover Sunnmørsalpene med skyfri himmel og en flau bris i fra øst; vel det er så fint at det er rent så man kan bli sentimental!

Med høsten kommer høstferien, og like sikkert som at trekkfuglene stikker sydover før vinteren så stikker halve Sunnmøre til samme vei for å panikkbrune seg når ungene får en uke fri fra skolen. Dette siste desperate forsøket på å få litt sol på kroppen før man skal tylle seg inn i klær fra Ulvang og Devold i seks måneder er blitt en tradisjon på lik linje med jul og påske. Jeg forstår dem godt jeg, disse som lurer seg av i noen dager for å lade opp C—vitaminlagrene før nettene blir lange og kulda setter inn. Ikke bare fordi de får solt seg litt, men de slipper også det evinnelige maset fra ungene sine om «hvorfor drar aldri vi til Syden?»

Et annet sikkert høsttegn er at A-laget til Ellingsøy begynner å spille skikkelig fotball igjen. I gamle dager, da jeg hadde min første periode som spiller på EIL, var vi alltid bedre på høsten enn på våren. Det ser jaggu ut som at den trenden fortsatt holder seg gjeldende 15 år senere. Og godt er det, for vi har fortsatt kritisk behov for poeng. I forrige uke skrev jeg at vi har fått oss et par med mindre betongsko enn hva vi hadde for noen uker siden. Vel etter seieren borte mot Åram/Vankam så er skoene kanskje enda litt lettere, og nå står vi der med hånda på borrelåsen og kan ta dem av oss. Det er med andre ord plutselig blitt opp til oss. Vi trenger ikke lenger hjelp av andre; vi kan bestemme vår egen skjebne.

Og apropos sist kamp. Det siste jeg sa i «motivasjonstalen» min var at vi må være med fra start så vi unngår teite baklengs i innledningen. Nøyaktig 94 sekunder senere pekte dommer Øyvind Kringstad på straffemerket foran Amund. 1-0 til hjemmelaget og det før flere av bøndene hadde dratt opp håndbrekket på Massey Fergusonen sin på parkeringsplassen. Heldigvis fikk vi balanse i regnskapet bare minutter senere. Et innlegg fra Stian Z gikk forbi alt og alle, inkludert en lettere apatisk ÅVK keeper, og det var game on.

Vi pustet, blåste og prustet i god gammeldags Storeulv-stil men det ville seg ikke offensivt for oss. Og da skjedde jo det som ofte skjer; ÅVK kriger seg oppover venstresiden, og plutselig står det en gauder helt fri inne i vår 16. Godt skudd i lengste og 2-1. I pausen var vi smått forbanna, smått irriterte og fryktelig klar for å jobbe oss inn i kampen igjen. Og det klarte vi; det er en oppskrift like lett som å lage speilegg: gi ballen til Viktor Hoff på 20 meter (23,64 sies det) og det blir som regel mål. Dette var ikke det hardeste skuddet Viktor har prestert. Ei heller det best plasserte. Men så var det det med apati som følgesvenn for en keeper da. Samma det. 2-2.

Tomas Skurdenis ble satt inn i pausen, og her må jeg nok en gang applaudere kroknesa for sin ehem… nese for detaljer. Tomas storspilte, og det var ikke mer enn fortjent at det var han som sammen med Dido ble matchavgjørende. Tomas driblet of fintet i 40 minutter, og disse stakkars Åramguttene var så svimle på slutten av kampen at det så ut som de allerede hadde begynt på himkoken. Forspillet til målet var intet unntak. Det lå vel en tre-fire skjeggløse valper strødd i skisporene til Tomas før han sendte i vei en pasning så smågenial at Dido kunne brukt øreflippen, akillesen eller en hvilken som helst annen kroppsdel til å få ballen over streken. Med andre ord rimelig ferdigscora. 3-2 til oss og derifra og ut var det ingen tvil.

På onsdag kommer Stordal på besøk. Et Stordal-lag som ledes av tidligere EIL trener Bjørn Andersen. Et Stordal-lag som spiste oss levende da vi besøkte dem i vår. Og et Stordal-lag som vi har fryktelig lyst å slå. Nå er vi i en flytsone; vi har tatt 10 av de siste 12 poengene vi har spilt om. Men det er mildt sagt en stund siden vi fikk vist oss frem på hjemmebane. Det er nesten så jeg ikke tør å si det, men vi har ikke vunnet en hjemmekamp siden 20 mai.

Men nå har jeg skikkelig lyst å kjøre et lite Arill Riise stunt. Uten sammenlikning for øvrig, men like fullt: Kom og få med deg vår siste hjemmekamp for året klokka 19:00 på onsdag! Og ikke kom alene! Jon har gitt meg lov til å kjøre en Henrik Hoff hva angår billettprisene. Det er høstferie så du tar med deg ungene. De kommer inn gratis. Og mens du holder på så ta med deg foreldrene dine også. Pensjonister kommer nemlig også inn gratis.

Jeg har lyst å be deg om å ta med deg minst en person som ikke har vært på Nes i år. La denne siste kampen bli et hyggelig møte mellom gamle venner som ikke møtes så ofte lengre. Ta dere en kaffi i kiosken med Nina og Kata-Linn og klag på at fotballen som ble spilt på Ellingsøya da du spilte var mye bedre enn det de presterer nå til dags. Rop ut i frustrasjon når Andersen bommer på en langpasning. Eller skrik ut i glede når Tommy curler et frispark i krysset.

Uansett hva du føler for å gjøre og si, gjør det på Nes. Klokken 19:00 på osndag.

En liten sidenote sånn på tampen: Dette er høyst sannsynlig min aller siste hjemmekamp for EIL. Takkekortet kommer nok i min siste Captain’s Corner, men det er en person jeg må få takke i og med at det er hjemmekamp det er snakk om. Og den personen det er deg! Du som har møtt opp på Nes og sett oss spille uansett vær og vind, og uansett tabellposisjon og målforskjell. Det er deg jeg har spilt for, og det er ditt lag jeg har fått være kaptein for i år. Det er jeg stolt av.

Takk

Tor Erik