Hva var vell livet uten Facebook?

Våre arabiske følgere etterspør en mer internasjonal vri av Captain Andersens innerste tanker.

Ny uke, og man har hatt tid til ettertanke siden forrige kamp. Jeg har ikke all verden å berette etter forrige kamp, av den enkle grunn at jeg var ikke der. Rapportene sier at man var et sted midt imellom drita dårlig og under pari. En halvgrei førsteomgang ble etterfulgt av en lagmessig prolaps, som igjen førte til at Arnungene stakk av med alle tre poengene.

Hvordan jeg vet det når jeg ikke var der? Jo det leste jeg på Facebook. Jeg satt nemlig på en meget sen middag ute i Singapore og fulgte med på oppdateringene som kom inn. På Facebook. Du vet, denne greia der man kan legge ut flotte bilder av seg selv og sånn. Denne tingen som man nå ikke klarer å fungere hverken som lærer, fotballtrener eller butikksjef uten.

Det er rart med det. Nå slenger man ut all slags info om hva man foretar seg. De som spiser en god middag kan ikke for sitt bare liv ta tak i kniv og gaffel før de tar bilde av fatet og poster det på veggen sin. Og det virker fullstendig umulig å begynne på nedstigningen av Sukkertoppen før man har tatt et nærbilde av busene sine med Ålesund i bakgrunnen og et speilbilde av mobilen sin i store sorte solbriller. For ikke å snakke om siste trend: Middelaldrende kvinner som legger ut bilde av bikkja si og er over seg av begeistring over det å eie en hund.

Så hva gjorde man egentlig før? Pikket man nabofruen på restauranten og med et lurt smil spurte om hun likte det man hadde bestilt? Sendte man røyksignaler fra fjellet i håp om at andre skulle se at man hadde vært der? Og kjørte man regelmessig innom Dyreklubben i Borgundgavlen og smalt opp døra og brølte «JEG LIKER HUND!!»? Jeg er neimen ikke sikker, i hvert fall husker ikke jeg å ha hatt det slik.

Greia er at her har Mark Zuckerberg klart å skape et behov. Et elementært men vrient triks i markedsføringsboka. Det samme har for eksempel Apple gjort. Du trenger strengt tatt ikke Iphone 6 når du har Iphone 5? Det Facebook-gjengen har klart er å kombinere en slags semi-nyttig app med noe som folk kan bruke til å eksponere seg selv. Og vi mennesker elsker jo å eksponere oss selv. Uansett hvem du spør så svarer de at «Nei jeg er ikke så veldig ofte innom Facebook» - vel, noen av dem lyver.

Nå sitter du sikkert og tenker hva i heiteste Andersen babler om dette for; er dette relevant for EIL? Tja; jo det er nok det. Det handler om eksponeringsbiten. Og det handler om å ha en kommunikasjonskanal mellom klubben og deg som støttespiller og tilskuer. Rent bortsett fra en palle i rundkjøringa – hvordan skal vi ellers få informert deg om at vi spiller mot Vartdal på onsdag klokken 18:30? Ikke vet jeg. Sunnmørsposten? Når leste du den sist da? Radio? Du hører bare på DAB likevel. TV-reklame har vi ikke råd til, men det er jo uansett fåfengt for du sitter jo bare med laptopen på fanget og ser på Netflix uansett.

Så bottom line: EIL er avhengig av Facebook for å kommunisere med nettopp deg. Og det funker. Jeg fikk kjeft av en tidligere kollega i Singapore (han er fra Jordan) for at jeg ikke skreiv Captain’s Corner på arabisk. Vi har gått fra 200 følgere på Facebook i 2014 til 640 følgere i dag. Min første Corner hadde 250 lesere. Den forrige hadde 1,250. Dette virker. Så nå kan vi snart krysse av i boksen for «Kommunikasjon utført.» Men vi har ikke tenkt å gi oss der. Vi vil gjerne se flere av våre følgere på hjemmekampene våre.

Som for eksempel på onsdag. Klokken 18:30. Kom da vel! Og i pausen kan du gå inn på Facebook og fjerne det siste bildet du tok på Myklebusthornet. Det som, når du ser på det en gang til, er litt i overkant hissig på å vise nesehårene dine.

Ha en fin uke! Men ikke legg ut alt du gjør på Facebook!

Tor Erik