3 stygge, men ufattelig viktige poeng!

EIL måtta ta på arbeidshanskene i 3-2 seieren borte mot MSIL.

Hei igjen godtfolk,

Nå er det en stund siden det har kommet lyd og linjer fra min side. Jeg har faktisk klart å holde tåta siden før kampen mot Åmdal. Nå tenker du kanskje at jeg bare skriver når vi vinner, men så er ikke tilfelle! Faktum er at vi slo Åmdal greit, og deretter gikk vi på en smell mot Bromle og Co inni Hovdebygda, slo juniorlaget til Herd, moste andrelaget til Brattvåg, og sist men ikke minst så kriget vi til oss 3 poeng i Mauseidvågen i går. Vi står med andre ord med 12 poeng etter 6 kamper. Det er sånn noenlunde i henhold til skjema.

Nei grunnen til at jeg har lekt østers er at jeg har kjørt den uslåelige kombinasjonen av skade og forretningsreiser. Jeg gikk på en smell i bortekampen mot Hovdebygda, og har ikke vært aktuell siden. Helt til i går; da fikk jeg endelig være med igjen. Og du verden så deilig det var! Jeg har allerede i overskriften røpet hvordan det gikk, men for å gå litt mer i detalj:

Nils Arne Eggen sa det så fint en gang: Det er ingenting som blir så fort historie som en fotballkamp. Så da skulle man kanskje tro at gutta hadde lagt lekestua mot Brattvåg bak seg. Ha! Nei. Allerede ved ankomst Mauseidvågen kunne man merke at noe var galt. Det var nok ikke bare en storseier som lå bak. Man skal ikke se bort fra at enkelte av spillerne våre hadde kost seg litt ekstra i løpet av langhelgen. En langhelg som inkluderte både 16. og 17. mai. Sånn er livet i tegneserien; man kan ikke ta kontroll over spillernes fritid. Men at det viste i går det er banna bein.

Planen var grei nok; MSIL har to meget habile spillere; Christoffer Holen på kant, og Stian Hellevik på midten. De to skulle tas ut av kampen. Vi gikk ut i en 4-5-1 i reineste Drillo-stil, og la oss lavt for å nekte bakrom for nevnte Holen. Eller.. Det var i hvert fall tanken. Å si at det gikk etter planen er å overdrive. 1-0 kom etter 20 minutter. Et langt oppspill opp på venstrekant, litt drilling og jukking før det kom et innlegg der vi sto i kø for å ta duellen. Det var bare det at ingen av oss gjorde det. Opp spratt Holen og stanga inn.

Ti minutter senere var det klart for et skikkelig mønsterangrep andre veien. Øyvind satte opp Lille-Fred på høyresiden, Fred runda et par mann, la inn til en Bulgarer som har begynt å vise gamle takter, og vi var like langt. Klasse av Fredrik, ferdigscora for Dido. Så var det dette med konsentrasjon da. 40 minutter spilt og MSIL slo langballe nummer 75; denne gang mot vår venstreside. Aasen, som til da hadde spilt en god kamp, hadde tilsynelatende grei kontroll, lot ballen gå over seg før han planla å heade unna. Men så den gylne regelen i fotball; hvis keeper roper «KEEPER» så kommer du deg til helsike unna. Men ikke hvis du heter Andreas og kommer fra Hessa. Da tar du duellen likevel. Opp gikk Amund og Andreas i en saftig luftduell som begge tapte. Ved siden av sto en grønnkledd herremann og tenkte at han kanskje burde levert inn en Vikinglotto-kupong i kveld likevel. Åpent mål, tre meter og 2-1 til hjemmelaget. Pause.

Det var tid for samling i bånn; vi visste at vi hadde snudd kamper tidligere i år. Og vi visste at hvis vi bare nappa huet ut av ræva så kunne vi slå MSIL. Taktikken ble lagt om: vi flyttet oss høyere for å ta ut de lange oppspillene, og vi bestemte oss får å finne frem et snev av vinnervilje. Noen fin-spilt kamp ble det aldri, men vi fikk stressa MSIL til å gjøre enkle pasningsfeil. Etter 60 minutter fikk vi et innkast litt inne på hjemmelagets halvdel. Cap lempa oppover langs linja til en for en gangs skyld bevegelig Pickard som etter et par rumperist fikk luska en ball inn foran mål til Håven som satt den sikkert inn bak en ung men god MSIL keeper.

15 minutter senere var det tid for nok et innkast. Denne gang ti meter fra dødlinja. Og det skulle resultere i et mål som tok 107 år å sette sammen. Nok en gang luffet gamle Andersen (39) opp for å kaste. Ikke fullt så gamle Bjørke (38) tok stilling på første stolpe, og bak ham hadde Pickard (30) lurt seg frem. Lydene som fulgte var «kast – stuss – sleiv» og det sto 3-2 til oss. Der og da ble jeg så glad at jeg hoppa så høyt jeg kunne og brølte. Ikke lurt når man nærmer seg 40 og har spilt 75 minutter. Belønningen var krampe i begge leggene; så derfra og ut så det mer ut som jeg dreiv med Yoga enn fotball.

Det kokte rimelig greit i toppen på de fleste mot slutten av kampen. Vi blei presset bakover, og MSIL var vesentlig nærmere 3-3 enn vi var 4-2. Men vi stod stormen av, og kunne luske oss hjem med tre poeng i bagasjerommet. I går var vi dårlige, men vi kjempa og sleit, spesielt i andre omgang. Så sånn sett var det nok ikke helt ufortjent at vi fikk med oss poeng hjem.

Til uka er det Volda hjemme. Da er jeg på reise. Igjen. Heldigvis har vi en god og bred stall, så om du tar deg en tur på Nes neste onsdag så har jeg et lønnlig håp om at du får med deg en bedre kamp enn det vi presterte i går; og forhåpentligvis også en ny tre-poenger.

Inntil da ønsker jeg dere alle en fortsatt fin uke og en strålende helg når den tid kommer.

Tor Erik